Samfunn i kode: EDB for å ha det bra

Uten noen form for plan eller hensikt snublet vi inn i det nye, foreløpig navnløse yrket vårt. I 2004 hadde vi lagt mediebedriften vår på is og tatt noen sabbatsår for å hengi oss til ulønnsomme, kontemplative sysler som å skrive bøker, forske og lage kunst og sånn. Da vi i denne prøvetiden startet den sosiale kulturkalenderen Underskog.no, så vi det kun som en dyr, men spennende, hobby. I løpet av utviklingsprosessen oppdaget vi at vi faktisk hadde laget et overraskende godt verktøy for deling, samarbeid og samtale, og at slike verktøy hadde potensial til å gjøre Norge til et nytt og enda bedre sted.

Oslo er en liten by med et stort og uoversiktlig kulturtilbud. Er du opptatt av å få med deg det beste på tvers av uttrykksformer og scener, er du nødt til å ha gode kontakter i de fleste miljøer. Er det lenge siden du har snakket med samtidsmusikkvennene dine? Da har du trolig gått glipp av flere glimrende konserter. Har den eneste noisevennen din fått unge? Du kan bare glemme å få med deg at Ryfylke har et samarbeid med det polske OL-laget i rytmisk sportsgymnastikk i kjelleren på Hausmania. Vi registrerte nettadressen Underskog.no der vi ville lage ett eller annet som kunne samle alle nisjekulturvennene våre på én side, slik at vi kunne ha glede av oversikten deres til enhver tid – også i perioder hvor vi kanskje ikke hadde tid til å være så mye ute i byen og møte alle sammen.

Dette var i 2004 en gang, praktisk talt silurtiden hva gjelder Norges forhold til personlig publisering og sosial programvare. «Ingen» seriøse nordmenn delte noe som helst på nettet. Nettsamfunn var sjekking, chatting var for tapere og nettdebatt en måte nettavisene kapitaliserte på kverulanter og psykiatrisk raseri. Personlige hjemmesider handlet om katter og «nyttige lenker», og Facebook var fremdeles på fosterstadiet. På den annen side: Noen pionerer hadde begynt å bruke MySpace til å oppdage sære artister, og et knippe optimister hadde så vidt opparbeidet mot nok til å påstå at blogging var kommet for å bli.

Det eneste mønsteret vi kjente til for uformell dialog mellom folk som faktisk hadde noe å bidra med, var bloggen. Vi var glade i Metafilter, en gruppeblogg der rundt ti tusen medlemmer til stadighet skapte innhold av høy kvalitet, uten at det så ut til å foregå noe redaksjonelt arbeid. Derfor forestilte vi oss Underskog i utgangspunktet som en slags superblogg, der man ikke bare kunne blogge og diskutere, men også hadde mulighet til å legge arrangementer inn i en felles kalender. Fra fotodelingstjenesten Flickr hadde vi sett at det også var gøy å kunne legge til andre medlemmer i en venneliste og bruke denne til å følge ekstra godt med på hva dine egne venner bidro med og anbefalte. Realistisk så vi for oss en obskur nettside med rundt 200 brukere.

Vi utviklet i løpet av en måneds tid en røff første versjon og inviterte et titall venner til en lukket prøvekjøring. Tanken var at vi skulle luke ut feilene og ferdigstille løsningen i samarbeid med denne gruppen, og så var liksom Underskog ferdig og vi kunne avslutte prosjektet med en slags offisiell åpning. Men prosessen var fruktbar. Vi fikk luket ut feil, og testgruppen begynte å fôre oss med smarte forslag som stadig vekk åpnet nye dører i hodene våre. Det ble klart at utviklingsprosjektet ville fortsette en stund, så vi utvidet langsomt testgruppen til rundt hundre personer, mens vi fortsatte å utvikle tjenesten med utgangspunkt i testgruppens innspill.

Siden den først gruppen var identisk med våre nærmeste omgangsvenner, foregikk samarbeidet ansikt til ansikt, men etter hvert som gruppen vokste, flyttet samtalene seg inn på nettstedet. I løpet av kort tid var skogen blitt et samarbeidsverktøy som handlet om sin egen utvikling. Vi levde fremdeles i den tro at vi snart ville være ferdige, men de gode innspillene fortsatte å strømme inn, og vi jobbet dag og natt med å forme tjenesten rundt den langsomt voksende testgruppen.

Vi hadde latt utviklingsprosessen utfolde seg i verktøyet som egentlig var ment for kulturdeling – men etter hvert som skogen vokste seg moden til oppgaven som kulturdelingsverktøy, ble det et problem at de to svært ulike prosessene måtte konkurrere om oppmerksomheten. Da vi ble nødt til å bygge om tjenesten slik at den fikk sin egen permanente sidevogn for utviklingsdialogen, innså vi (med en viss begeistring) at vårt arbeid aldri ville være over. Den dialogdrevne designprosessen var blitt en integrert del av Underskogs natur. Et eget miljø med den nødvendige kompetansen og investeringen formet seg rundt designprosessen, mens hovedgruppen for alvor kunne hengi seg til kjerneaktiviteten: kulturdeling.

Denne måten å samarbeide med brukerne sine på var ikke utbredt i 2005, men er blitt en selvfølgelig del av mange av de vellykkede sosiale nettjenestene som har dukket opp de senere årene. La oss for anledningen kalle det en «åpen utviklingsprosess», og selv om vi for vår del snub-let over metoden i forbindelse med utviklingen av programvare, er det en form som trolig kan egne seg i et bredt spekter av utviklingsprosesser:

• En vellykket åpen utviklingsprosess sikrer at man bygger en tjeneste som virkelige brukere virkelig ønsker seg.
• Det at utviklerne forteller hva de jobber med, skaper identifikasjon med prosjektet og forståelse for uunngåelige problemer i kronglete faser av arbeidet.
• Formen demonstrerer at tjenesten er plastisk. Dette hindrer frustrasjon fordi man får en opplevelse av at mangler vil bli utbedret, og at alle har mulighet til å bli hørt og få sine behov vurdert i fellesskap.
• Den bidrar til å bygge en konstruktiv, løsningsorientert kultur.
• Metoden skaper bedre løsninger fordi prosessen drar veksler på den kollektive intelligensen som ligger i en sammensatt gruppe med et spekter av kunnskap og perspektiver.

Fordi vi begynte med en liten vennegruppe, var vår holdning til prosessen selvsagt fra starten vennlig, åpen og ydmyk. Etter hvert som gruppen vokste, ble vår tilnærming gradvis mer strukturert:

• Vi hadde etablert et klart premiss som lå til grunn for prosessen: Underskog skulle være et kulturdelingsverktøy med fokus på den smale kulturen i de større norske byene. Dette premisset var ikke gjenstand for forhandling – kun implementeringen.
• Det er vi som bestemmer. Prosessen er åpen i form av en kontinuerlig idédugnad og en serie med høringer. Vi lytter og spør og foretar så en helhetsvurdering og tar valgene. Ingen ting avgjøres for eksempel ved avstemning.
• Vi er en gjeng begrensede personer som misforstår og gjør mange feil. Vi innrømmer våre feil og rydder opp etter oss som best vi kan.
• Vi går aldri inn i samtaler som debattanter. Vi skal aldri «vinne». Vi deltar for å lytte, nyansere og forklare. Til slutt bestemmer vi jo uansett på egen hånd hva vi gjør med innspillene.
• Vi forteller hva vi holder på med, og hva vi planlegger i tiden fremover.
• Når vi introduserer nye muligheter eller på andre måter endrer tjenesten i tråd med samtalene, viser vi tilbake til disse og krediterer forslagsstillerne. Dette er gøy for dem som har bidratt, og det er med på å demonstrere at åpenheten er reell, og at det faktisk er samtalene som bygger tjenesten.

Ved rundt 300 medlemmer hadde vi noe man kunne betrakte som en komplett tjeneste. Kulturkalenderen var blitt en verdifull oversikt. Og fordi man med Underskog ikke bare kan se hva som skjer i byen, men også hvem som planlegger å gå på de ulike arrangementene, opplevde vi at tjenesten forandret måten byen fungerte på. Du gikk på et lite loppemarked på Lakkegata skole og møtte plutselig kjentfolk der fordi de hadde sett på Underskog at vennene deres skulle dit. Hvis du ville på en eller annen konsert i helgen, kunne du sjekke hva vennene dine anbefalte og samtidig avtale en tur på bar i forkant med dem som skulle dit. Allerede på dette stadiet kom du deg rett og slett på bedre kulturarrangementer og fikk kost deg sammen med et bredere utvalg av vennene dine.

Det var ikke så underlig at vi opplevde det slik ettersom det var vi som hadde invitert alle sammen. Vi hadde fått nettsiden vi ønsket oss med alle miljøene våre rundt oss. Men alle andre ville sjokkerende nok også ha inn sine venner, og deres venner ville visst gjerne ha inn sine venner igjen. Straks skogen tippet over grensen og ble en nyttig tjeneste, satte nettverkseffekten inn og det oppsto et raskt voksende ønske om å få inn stadig flere folk. Skremt så vi medlemstallet passere vår høyeste forventning om 500 medlemmer med en viss fart. Plutselig satt vi der med en åpen utviklingsprosess, med helt fremmede mennesker, og på et stadium der vi egentlig trodde vi ville bli tvunget til å stenge dialogen og styre prosessen videre på diktatorisk egenhånd. Men fordi det var etablert en kultur for dette samarbeidet, og de nye deltakerne en etter en tilpasset seg denne, fortsatte arbeidet relativt uforandret, og det fungerer fortsatt utmerket med de snart 17 000 medlemmene vi har i skrivende stund.

Fordi Underskog begynte som en liten «klubb» mellom nære venner og kulturen har vokst ut fra dette, ser man fremdeles at Underskogere behandler hverandre etter mange av de samme sosiale reglene man bruker for venner. Det er for eksempel ikke kutyme å ta markedspris hvis man selger noe «i skogen», og mange gir bort verdifulle gjenstander til vilt fremmede mennesker – fordi det usagte premisset for deltakelse er at alle på Underskog er «venner». Fordi så fryktelig mange ville være med, og premisset var at Underskog skulle være gratis og reklamefritt, har vi heller aldri kunnet avslutte «prøveperioden» – så det er fremdeles slik at skogens vekst er styrt ved at medlemmene får tildelt invitasjoner som de så sender til sine venner og bekjente.

«Statsmenn» i et vannglass

Da vi rundet tusen medlemmer, oppsto en del sosial friksjon. Folk som ikke engang kjente noen som kjente noen som kjente oss, begynte å dukke opp. Hvem pokker var vi? Hva var egentlig vår motivasjon med dette prosjektet? Kunne man stole på oss? Var vi dumme eller smarte? Slemme eller snille? Hva var vårt mandat, og hvem skulle få penga når vi solgte vidunderet til Google?

Grenser ble testet, og mistenkeliggjørende samtaler pågikk. I første omgang en veldig provoserende opplevelse. Her har man invitert til en fest og spanderer selv all ølen og så kommer folk og setter spørsmålstegn ved deg, som om du kombinerte de verste egenskapene ved Adolf Hitler og Bill Gates. Vi som bare hadde lyst til å være glade anarkister og åpne en selvstyrt offentlighet for dem som trengte å gi hverandre bedre tilgang til de smaleste stripene av kulturlivet. Vi som så oss selv som liberale grenseoverskridere, så oss selv tvunget inn i rollen som grensesettere. Våre intensjoner og vår praksis ble satt på harde prøver av våre venners venners venner og deres venner.

Vi ble tvunget inn i rollen som en slags mikrostatsmenn i et vannglass. Vi hadde all makt, men ønsket å bruke den i fellesskapets interesse. Vi måtte overbevise om våre gode intensjoner, og gjøre det uten å vise oss fornærmet eller krenket. Det føltes urettferdig å sitte oppe om natten og forklare ens intensjoner i endeløse debatter, eller å diskutere moderasjonspraksis med folk som på død og liv mente at det måtte være helt nødvendig å kunne slenge rundt seg med likbilder og pornografi på et nettsted som oppkastet seg til møtested for «underskogen». Vi ble tvunget til å formulere vår praksis som forvaltere i form av mer eller mindre konsekvente prinsipper. Mens vi på egen hånd hadde drevet frem en åpen utviklingsprosess om de tekniske rammene, ble vi kjeppjagd inn i en tilsvarende prosess om hvilken praksis som skulle gjelde. Vi hadde oppriktig talt forventet å få stå uutfordret som uendelig romslige glad-anarkister, men det var selvsagt naivt.

I ettertid ser vi jo at de kritiske spørsmålene og nådeløse utfordringene var et tegn på suksess. Det er tegnet på at folk er i ferd med å «flytte inn» i en tjeneste at den overskrider sin rolle som web-tjeneste. Underskog var ikke lenger bare en glorifisert blogg eller en web-side med kalender. I vannglasskala hadde en samfunnsdannelsesprosess begynt. Maktas legitimitet og grenser måtte gås opp. Sosial praksis måtte utprøves og etableres. Denne skittstormen som varte i nesten et år, representerte rett og slett overgangen fra nettside til samfunn.

Det var i denne fasen vi hadde våre beste muligheter til å befeste den gode kulturen som lå i Underskogens grunnfjell. Som noviser i samfunnsdannelse gjorde vi mange feil og levde i lange perioder under rene Fluenes Herre-tilstander. Irriterende tregt gjorde vi de nødvendige mentale koblingene mellom denne prosessen og den åpne designprosessen vi allerede behersket så godt. Dette var jo den samme dynamikken, men i stedet for å designe programvare handlet denne prosessen om «designet» av hvordan vi skulle oppføre oss på Underskog. En tjeneste som Underskog består ikke bare av programvare, men er også en sosial praksis. Den skulle også utformes i en tilsvarende åpen prosess.

Vi ble flinkere til å demonstrere ydmykheten vår, be om råd, innrømme feil og formulere avgjørelsene våre offentlig. Siden Underskog ikke er noe forretningskonsept, men en presang og en hobby, var jo vår motivasjon først og fremst å ta vare på Underskog som et interessant, konstruktivt og levende nettsted som vi selv trivdes med å bruke. Og selv om vi aldri har gitt fra oss noe av vår «diktatoriske makt» på Underskog, er det jo klart at vår smule maktbase ligger i at medlemmene trives og bidrar, og at vi dermed først og fremst er motivert til å lytte til de medlemmene vi synes bidrar til at Underskog er et godt sted og forvalter skogen i tråd med deres behov og interesser. Vi tror det etter hvert ble tydelig at dette var vår posisjon. Alle kunne dermed puste rolig ut og stole på at vår frykt for å ødelegge et nettsted vi selv elsket å bruke, garanterte for at vi ville forvalte det forsiktig og ikke misbruke deres tillit. I dag er kulturen på Underskog så etablert at det ikke lenger er noen grunn for oss til å leke politimenn eller statsmenn. Kulturen er robust og selvregulerende, og vi kan stort sett nøye oss med å være litt forsiktige skogvoktere og ellers kose oss med å bruke tjenesten som helt vanlige medlemmer.

Tidligere har vi vært vant til å jobbe med «verk». Vi har fått bestilt en museumsutstilling, et spill eller et TV-program og sittet i kjelleren vår og forvandlet litervis med espressokaffe til én og én ting som vi sender ut i verden på egen hånd. Når verket er ferdig, sender man det fra seg, og om noe er svakt eller galt er det bare «bedre lykke neste gang» og prøve å ta med seg lærdommen. Hvordan folk opplever og bruker det du har laget, kan bare i liten grad nedfelles i verket – neste gang lager du jo noe annet.

Vi startet Underskog i samme ånd, med en nettside som endelig destinasjon. Men å lage et sosialt nettsted handler nesten ikke om å lage et nettsted i det hele tatt: Det handler om å utvikle en kultur, en sosial prosess og verktøyet som understøtter den. Underskog er meningsløst som teknologi. Den egentlige Underskogen er et byggverk i hjernebarken på oss som deltar.

Origo.no: skogen for alle

Vi opplevde at Underskog raskt endret måten byen fungerte på for oss. Vi hadde vært fødselshjelpere for et verktøy og et mikrosamfunn som bidro til å gi oss flere gode kulturopplevelser med flere hyggelige mennesker enn tidligere. Underskog hadde også utviklet en god samtalekultur og blitt et sted vi brukte til å tenke høyt sammen med fine folk. Her diskuterte lesere litteraturkritikk med litteraturkritikere og forfattere. DJs diskuterte amerikansk utenrikspolitikk med statsvitere og bedrevitere, og Lillebjørn Nilsen skrev limericks linje for linje sammen med folkemusikere og SINTEF-forskere. Det var ærlig talt blitt et lite anarkoparadis. Og det som representerte en helt radikal vending i forhold til våre forventninger, var at folk med faglig tyngde, litt makt og en slags posisjon endelig var villige til å delta i åpne elektroniske samtaler med likemenn, lekfolk, motstandere og idioter. Samtidig fikk vi høre fra foreldrene våre, ivrige brukere av Underskog, at det var en befrielse å kunne delta i så mange interessante samtaler uten å måtte drasse på alderen sin.

Men Underskog er litt juks. Alle medlemmene må være invitert av et eksisterende medlem, så det er vanskelig å vite om det er den sosiale forankringen i virkelighetens sosiale nettverk, eller om det også er egenskaper ved sjangeren, verktøyet og tilblivelsesprosessen som bidrar til dette. Vi visste at det ville bli vanskelig å åpne eller utvide Underskog på noen grunnleggende måte. Siden Underskog i seg selv var en gave, ble dette en del av rammen og kontrakten, og når man har etablert en praksis overfor 16 000 mennesker, er det verken trivielt eller trygt å forandre premissene i ettertid.

«Maktadi» og «Tidadi»

Mens vi jobbet med Underskog, skrev vi opp ideer til andre ting vi kanskje en dag kunne få tid til å lage på whiteboardet som hang bak oss. Det vi hadde øverst på lista, var Maktadi og Tidadi. Maktadi tenkte vi skulle støtte prosesser i lokaldemokratiet og gjøre det enkelt for pressgrupper å føre en dialog med lokalpolitikere og kommunestyret. Tidadi skulle koordinere enkel logistikk for familier og lag.

Siden Underskog ble et referansepunkt for sosial programvare i Norge før Facebook ankom, var vi i den lykkelige posisjon at vi stadig ble oppringt av en del velbeslåtte mediekonserner som godt kunne tenke seg «noe sånt som Underskog». Det var en del forutsetninger vi tok med oss i denne prosessen. Vi hadde lyst til å gjøre noe med asymmetrien i makta mellom folk og redaksjoner når medier skal slippe folk til. Vi hadde lyst til å eksperimentere med strategier for å høyne samtalekvaliteten i avisene. Og ikke minst så vi det som en nødvendighet at de som bidro beholdt eierskapet til ytringene sine.

Vi kjenner jo nesten ingen utenfor Oslo og Larvik selv, så vi trengte noen med kontaktnett over hele landet. For å engasjere pressgrupper og lokalpolitikere trengte vi også et samarbeid med lokale medier. Vi er oppriktig talt ikke så orientert om eierstrukturen i den norske medie-bransjen, men da vi fikk en telefon fra A-Pressen Lokale Medier ble det raskt klart at deres ønsker og våre ambisjoner var en god match. Vi var usikre på om et sosialt nettsted etablert i samarbeid med et mediekonglomerat ville kunne møtes med samme entusiasme og raushet fra brukerne, men uansett ville vi trenge tilgangen til A-Pressens folk, penger og mediekanaler for å oppnå det vi ønsket, så vi valgte å satse.

Vi slo sammen Maktadi og Tidadi under paraplyen Origo. Origo skulle bli et gratis, åpent verktøy for samtale, samarbeid og deling for norske ildsjeler, lokalsamfunn og interessegrupper. Vi satte oss noen mål med utgangspunkt i de beste opplevelsene på Underskog:

• Bryter ned sosiale barrierer: Folk med ulik sosial bakgrunn, posisjon og alder møtes på en jevnere arena.
• Overskrider institusjonelle strukturer: Møter oppstår på bakgrunn av kryssende eller delte interesser i en gitt situasjon.
• Selvorganiserende: Nettstedet reguleres primært av uformelle sosiale koder og forvaltes i størst mulig grad av medlemmene.
• Understøtter spontane samarbeidsprosesser: Verktøyets struktur av rom og koblinger kan konfigureres av medlemmene i samarbeid for å understøtte de prosessene som til enhver tid er relevante for dem.
• Forankret i hverdagen: Verktøyet er ikke et virtuelt samfunn, men et utadvendt verktøy som primært handler om å få mer ut av livet.

Det skulle være mulig å samarbeide «i hemmelighet» i lukkede rom, publisere bidrag kun rettet mot interessefellesskapene eller egne sosiale nettverk – men når man ønsket det, skulle systemet også hjelpe folk til å få oppmerksomhet rundt saker de mente var relevante i offentligheten.

For å få folk med posisjon i tale, ønsket vi å tilby en sikkerhet rundt identitet og roller. Det skulle være svært vanskelig å delta i debatter med parallelle identiteter, og man skulle kunne få sitt virkelige navn og offisielle roller bekreftet, slik at man kunne signere sine bidrag trygt og synliggjøre hvilken rolle de var uttalt i kraft av.

Vi ønsket også i så stor grad som mulig å gi brukerne eierskapet til sine egne ytringer. Det opphavsrettslige er for så vidt enkelt: Det foregår ingen automatisk overføring av opphavsrett når man bidrar på Origo, det eneste Origo forbeholder seg, er en ubegrenset distribusjonsrett i sammenheng med tjenesten Origo. Skal bidraget videreformidles i andre sammenhenger, må det innhentes samtykke spesielt.

Vi ønsket i størst mulig grad at brukerne skulle føle ansvar for ytringsrommene de opprettet på Origo, og dermed måtte de også få eie og forvalte disse i så stor grad som mulig. Et referansepunkt her ble bloggetjenester som Blogspot og Wordpress der man kan opprette sin egen blogg og legge den ut på et eget domene med sin egen identitet og design. I slike tjenester er det bloggerne – ikke tjenesteleverandøren – som oppleves som avsender og ansvarshavende.

Det var denne effekten vi ønsket å oppnå med konseptet «soner». Origo er delt opp i soner. Hvert ytringsrom er en sone med sitt eget navn, sine egne moderatorer og innen visse grenser sin egen design. Alle som ønsker det kan opprette soner og invitere andre brukere til å forvalte dem sammen med dem. Sonene kan legges ut på egne domener, slik at de i praksis kan oppleves som egne nettsider med egen forside og medlemsliste. Samtidig beholder sonene mange av de egenskapene som kjennetegner «grupper» på Facebook eller Nettby: Samtidig som du har fått din egen nettside og i praksis ditt eget lille nettsamfunn med din egen medlemsliste, er sonen fremdeles en del av Origo-systemet. De som ønsker det kan bruke Origos sentrale verktøy til å oppdage soner og følge med på aktiviteten i alle sine soner, og gjennom de sosiale båndene man oppretter på tjenesten, følger man også med på hva venner og kontakter gjør på soner man ikke nødvendigvis selv er engasjert i.

Ved inngangen til 2009 hadde Origo kollektivt 3581 slike «forsider». Hver og en av dem en inngang til hele Origo-systemet, men produsert og moderert av vertskapet og medlemmene i sonen. Noen soner er hjemmesider for små og store organisasjoner som f.eks. Rælingen FrP, Hordaland SV, SlowFood Lofoten, andre er geografiske som Heia Ballstad eller Mårråkbøgg, mens noen igjen er tematiske som TV Filter, Tankesonen, Rikspolitikken og «Rettssikkerhet og demokrati».

Responsen sikrer vi ved at medlemmenes inngang til Origo går gjennom deres personlige forside. Der får man til enhver tid oversikt over hva som er nytt i sonene sine, hva venner og bekjente har publisert eller gjort samt nye bevegelser i samtalene man deltar i. Denne oversikten bidrar til at man veldig raskt kan få respons fra relevante samtalepartnere.

Lokalavisene rundt i landet driver sine egne soner på Origo. Disse sonene samler offentlig innhold fra alle soner og enkeltmedlemmer i sin region. Dersom Heia Ballstad legger ut et arrangement på sonen sin og merker dette som offentlig, vil det automatisk dukke opp i den samlede oversikten i lokalsonen Lofotliv. Når arrangementet nærmer seg, dukker det også opp både i Lofotpostens nettavis og i papiravisa.

En sone som lykkes i å holde en tone og kvalitet som avisenes redaktører kan forholde seg til, kan forvente å få sitt innhold jevnlig eksponert i deres offentligheter og ofte helt inn i papiravisene. Redaktørene har ikke redaktøransvar eller moderasjonsmyndighet i medlemmenes soner, men de kan velge hvilket innhold de ønsker å gi ekstra oppmerksomhet. På den måten slipper redaktørene å opptre som kvalitetsfascister overfor sine lesere, samtidig som alle får anledning til å si sitt og de sonene som oppleves som mest relevante på sikt, får flest lesere uavhengig av hvem som sitter i redaktørstolen.

Alt dette kunne i prinsippet vært mulig ved å kombinere eksisterende verktøy, dersom man har god tid og teknisk kompetanse. Det genuint nye er at vi tilbyr en komplett, brukerstyrt infrastruktur som er så enkel at selv bestemoren din kan være med på å strukturere offentligheten.

Vi så dette nylig da «Tankesonen», en populær sone for filosofi og livssyn som ble startet og drevet av den 70-årige dikteren, maleren og pensjonisten Roar Guldbrandsen fra Førde, ble offer for en hel del gneldrete debattanter. Selv ønsket han ikke å gripe inn enda mange av sonens deltakere opplevde at tonen ødela de gode samtalene. I et forsøk på å redde den verdifulle møteplassen ble det opprettet flere alternative soner med løfter om strengere moderering, men det var først da Roar selv opprettet «Tankesonen uten skjellsord» at det løsnet. Mange flyttet over til den nye tankesonen, men trusselen om fraflytting tok brodden av gneldrerne, og brukerne rapporterer i skrivende stund at tonen er betydelig moderert i begge fora.

Origo er fremdeles under utvikling. På sonen Vaktmesterkontoret har vi daglig dialog med brukerne våre og ruller ut endringer og nye muligheter flere ganger i måneden med ett mål for øye: å få på plass en verktøykasse som lar medlemmene våre bygge stadig bedre samfunn.

Ydmykhet i møte med det ukjente

Vi sitter av og til med en følelse av at åpne samtaler om de større forholdene i samfunnet får en negativ tone som nærmest grenser til det paranoide. Dette forsterkes når deltakerne er preget av en følelse av avmakt. Man tror at all makt er inkompetent, korrupt eller ond. Det er lett å forestille seg hvordan politikerforakten kan vokse ut av denne opplevde avmaktsposisjonen.

En stor oppgave for Norge som samfunn bør derfor være å bygge en kultur for samtaler som åpner for nysgjerrig, ydmyk samtale om det man er uenig om. Vi tror at sosial programvare på sikt kan være med på å hjelpe frem denne holdningen – samtale som skaper innsikt og fremskaffer informasjon om problemstillingene man står overfor. Derfor er det en slags misforståelse at rammen for mange av samtalerommene på nett er «debatt». Mye tyder på at den jevne nordmann opplever debatter som en argumentasjonskonkurranse og det å eventuelt skifte mening som et personlig tap.

Om premisset for diskusjonen er at de man omtaler bare er representert ved fordommene våre – det være seg politikeren, innvandreren eller småbonden – står man fritt til å raljere som man vil. Med en gang disse andre selv deltar i samtalen, blir dette vanskeligere. Vi begynner å få mange eksempler på det brå væromslaget som oppstår der hvor de som er gjenstand for samtalen selv dukker opp for å målbære egne interesser. På Underskog hadde vi en kjedelig, gneldrete samtale om hvor håpløse alle norske litteraturkritikere var. Tonen snudde brått etter at et par av disse selv deltok med ydmykhet og tålmodighet. Debatten endret seg fra en begredelighetsskildring til en mer konstruktiv utforskning av hva man opplevde var dårlig, og hva som kanskje egentlig ikke var så ille når man så litt nærmere på det. Litteraturkritikerne kunne ta med seg et par brukbare innspill fra samtalen, samtidig som debattantene fikk sine syn nyansert.

Noen politikere har begynt å bruke Origo til å delta i debatten om lokalsamfunnet. Ved inngangen til 2009 hadde folk med politikerrolle levert over 16 000 bidrag til Origo. Det er veldig godt for debattens tone å oppleve at de som er i posisjon lytter og tydeliggjør at man ikke bare sitter foran Redaksjon 1 og hytter en selvrettferdig neve mot åndssvake maktpersoner – men at man har å gjøre med virkelige mennesker som kan ta feil, lytte og være i dialog. Folk som først og fremst ønsker å gjøre et nyttig stykke arbeid for samfunnet sitt. På sitt beste løfter lokalavisen frem dagsaktuelle problemstillinger, borgerne bidrar med sine ønsker og opplevelser, og politikerne lytter, nyanserer og tar med seg synspunktene inn i den politiske prosessen.

Vi vil påstå at de fleste av oss fremdeles opplever Den Store Samtalen om Norge først og fremst som en kollektiv enetale en økonomisk og politisk elite fører overfor oss gjennom tradisjonelle enveismedia. Et håp er at verktøy som Origo, Underskog, Twitter, Facebook, Flickr, Blogger, MySpace og nye generasjoner av norske nettaviser kan være med på å jevne ut feltet og gi oss opplevelsen av at alle som bryr seg faktisk har tilgang til samtalene som former Norge.